Arbeiderpartiet: Smak på navnet.

For ett vakkert og talende navn det er; og så sårt og intenst Norge kunne trengt ett politisk parti som brydde seg om det norske arbeiderfolkets interesser.

Merkelig nok har vi i Norge ikke lenger ett eneste etablert politisk parti som er merkbart opptatt av hvordan den arbeidende kvinne og mann egentlig har det i landet vårt; eller ett eneste etablert parti som på noe som helst vis er synlig opptatt av hva arbeiderfolket måtte mene om det ene eller det andre.

Vi ser at skvaldreklassen gjør sitt aller beste for å stigmatisere den norske arbeiderklassens personlige vaner og deres hverdagslige bekymringer; og der jobbes nå videre intenst og inderlig fra øvrighetens side med det å få sabotert arbeiderklassens kanskje fremste kommunikasjonskanal, som er bloggingen.

Den stadig mer marginaliserte norske arbeiderklassen reagerer nå omtrent som urbefolkninger flest i verden: med sinne og bitterhet.

Når man er bitter og sint er ikke alltid det rasjonelle den mest påfallende egenskap vi utviser i tanke og handling.

Sånn er det bare med den saken.

Arbeiderpartiet virker anno 2008 mest opptatt av utenrikspolitikk og velferden for arbeiderklassen globalt; noe som absolutt er en edel tanke men likevel en heller lite egnet strategi til å skaffe partiet nye velgere.

Alle korrupsjonsskandalene vi har erfart opp gjennom årene i U-hjelpen generelt, men kanskje aller mest den offentlige fortielsen og hemmeligholdelsen av de nevnte skandalene, har bidratt til at å kjempe politisk for økt U-hjelp ikke lenger er en vinnersak for AP nå; men heller er blitt til det stikk motsatte.

Mislykket U-hjelp og forsøk på hemmeligholdelse av mislykket U-hjelp kan faktisk ikke skyldes på Fremskrittspartiet.

Dette forstår arbeiderfolket, selv om skvaldreklassen ikke gjør det.

Knefall for terrorisme og selvforherligende verbal glansvask har heller ikke skaffet AP nye venner iblandt arbeiderklassen.

Dette er en hån mot arbeiderklassens intelligens.

Stoltenberg-alliansen har hittil gjordt fint lite i retning av å gjøre ende på den typisk norske semi-korrupsjonen og dette fakta har heller ikke gått arbeiderklassen hus forbi.

De rike er rikere nå enn under selveste Kjell Magne Bondeviks vanstyre; og undersøk gjerne selv om denne påstanden medfører riktighet.

Er dette fakta eller fiksjon? Jeg kjenner meg på sikker grunn.

Kristenmannsterging har nok heller ikke skaffet AP mange nye venner.

Det er all mulig grunn til å advare  mot den stadig voksende fremmedfrykten i landet vårt; men denne ytterst irrasjonelle frykten dempes slett ikke ved å gjøre Norge om til en internasjonal fristad for alle verdens frittgående voldsmenn, allverdens krigsforbrytere og andre kriminelle.

Den oppgitte trettheten og bitterheten vi nå erfarer iblandt Norges arbeidende befolkning, kan ved neste stortingsvalg gi seg utslag i tidenes høyrebølge; noe jeg finner det alldeles tragikomisk å se.

Arbeiderklassen vil straffe Arbeiderpartiet med å skyte seg sjøl i foten.

Bitterheten fanges godt opp av Frode Larsen i minipartiet Sosialdemokratene.

Stem heller på Sosialdemokratene enn på Fremskrittspartiet dersom målet er å straffe Arbeiderpartiet.

Da blir forkastelsen rettet i mot Bygdø-eliten i AP, og ikke rettet i mot den sosialdemokratiske ideologi.

Gjett hva som ville svi mest?

 

 

 

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende