Det diskuteres med ujevne mellomrom, om det ikke snart er på tide med flere kvinnelige direktører og styremedlemmer i offentlige og private bedrifter.
For de av oss som aldri vil komme i nærheten av hverken direktørstolen eller styrestolen – som annet enn eventuelt innen rengjøring etter møtetid – er denne debatten ufattelig irrelevant og absurd.

Skulle det interessere oss at vi fikk byttet ut John Fredriksen med Sue Astrid?

Skulle det interessere oss at vi fikk byttet ut Kjell Inge Røkke med Tårnfrid?

I couldn`t care less. Og hvorfor skulle jeg nå det?

Tror noen virkelig at annerledes kjønnsorgan ville gitt annerledes personalpolitikk?
En "mykere" linje liksom?
Haaaaaaaaaaaa!

BARE_BULL.

Når det er sagt går jeg inn for 100% kvinner i alle styrene. Men dette synet på saken er ikke basert på den illusjonen at vi da får ett "snillere" lederskap i Norske bedrifter.

Ønsket mitt om flest mulig kvinner i ledelsen er bare motivert i det å få irritert – og helst vingeklippet – det sittende lederskap.
Disse godt voksne mennene har allerede har fått fetet seg opp mer enn nok på fellesskapets verdier gjennom sine uformelle nettverk.

Lederskapet vet å presse sitronen – enten det kler seg i skjørt eller dressbukse.

Men forandring fryder?
Ikke sant?


Tips oss hvis dette innlegget er upassende