Da militærjuntaen i Argentina for alvor begynte å miste grepet om folket, tok regimet ett vanlig politisk grep for å dempe allmuen: De satte i gang en konflikt med eksterne krefter. (En liknende situasjon er i aller høyeste grad til stede i Midtøsten pr.idag).
Argentinerne lot okkupere Falklandsøyene, som med rette eller urette lå under Storbritannia på denne tiden. Folkets patriotisme la inntil videre all opposisjon mot militærregimet død.
Problemet for juntaen var bare at Argentinas militære apparat var elendig forberedt, ut i fra den anntagelsen at Storbritannia aldri ville gå til kamp for å beholde øyene.

Da man på de Britiske øyer fikk høre at Argentinerne ville ha sauefarmerne på den okkuperte øygruppen til å kjøre på en annen side av veien enn på den siden ekte Briter alltid hadde kjørt på, flammet tilsvarende patriotiske instinkter opp også i Storbritannia. 1980-tallets mest meningsløse krig var i gang.
Konflikter er lette å skape, men vanskeligere å kontrollere.
Det ble en "jevn" kamp, og Britiske fagmilitære har i ettertid innrømmet at deres styrker var langt nærmere ett nederlag enn det man fant seg tjent med å gi inntrykk av under den kalde krigen.

Argentinernes forberedelser var katastrofale, og marinen deres ble drevet i havn av atomdrevne ubåter allerede før slaget var påbegynnt.
På land hadde Argentina en relativt immobil styrke av vernepliktige i halvgjordte befestninger.
Avgjørelsen på krigen ble en tvekamp mellom den tradisjonsrike Britiske marinen og det Argentinske flyvåpenet.

Argentinernes fly angrep Royal Navy stort sett slik man hadde gjordt i WWII – med frittfallende bomber. (Dog i jetfly). Likevel fikk de påført Britene ikke ubetydelige skader.
Men Argentina hadde også noen ganske få sjømålsmissiler, og hadde de hatt 20-30 flere av disse ville Argentina utvilsomt hatt kontroll over Malvinas idag.
Lærdommen fra Falklandskrigen, militært sett, ble at dersom ett skip ikke har noe forsvar som kan stoppe sjømålsmissiler: Hold fartøyet unna dem.

Ett slikt sjømålsmissil kan stoppes med hurtigskytende kanoner med ett visst kaliber, f.eks. 76mm OTO Melara, med tilhørende effektiv radar-og-computerstyrt ildledning.
En 40mm kanon er i minste laget fordi dens korte rekkevidde gir kort reaksjonstid, og dens lave kaliber gjør at ett missil gjerne fortsetter på ren ballistisk kraft selv om det skulle bli truffet. 40mm er derfor ett kaliber som helst tas i bruk på helt små båter, hvis styrke og beste vern er å ligge kamuflert eller ta farten til hjelp.
Våre Norske MTB`er er slike båter.

Under den kalde krigen var den Norske MTB-styrken nesten umulig å oppdage der den lå kamuflert i den Norske skjærgården.
Her fungerte MTB`ene i en geriljarolle i invasjonsforsvaret. Brukt taktisk korrekt hadde disse fartøyene en formidabel slagkraft i forhold til sin størrelse.
Men mannskapet ombord visste at når bakholdet var utført, så gjaldt det å komme seg vekk fra FI for full maskin. For defensivt var det ikke mye slagkraft å skryte av ombord.

Dette er ikke en nedvurdering av MTB`enes verdi. Man bør bare vite hva de er laget for, og hva de ikke er laget for.
Å patruljere i åpen sjø forann utskytningsrampene til sjømålsmissiler er IKKE det Norske MTB`er er laget for.
Dette er IKKE blokkadeskip.
Sannheten er at Norge ikke har noen egnede blokkadeskip pr. i dag.
Landet vårt har nesten ingen marine i det hele tatt.
Man har heller stolt på politikkernes evne til å se framover.
En risikabel strategi synes undertegnede, om noen skulle ha interesse av å få vite det.

Til lykke for Verdens skipsfart, har sjømålsmissiler vært forbeholdt stater hittil. Men tidligere i år fikk vi, under Israels krig mot Libanon, ett klart bevis på at så ikke lenger er tilfelle.
Hizbolla – en organisasjon utenfor statlig kontroll – traff ett Israelsk krigsskip med ett Iranskprodusert sjømålsmissil.
Dette snur opp ned på den sjømilitære virkeligheten utenfor Libanon.
Dette er missiler i hendene på uavhengige geriljagrupper, ikke statsledere.

Cartoon-saken burde jo nå ha lært Norsk Lederskap en ting og to om det irrasjonelle.
Når politiet i Damascus etter ordre fra høyeste hold bare står passive og ser på at Norges Syriske ambassade blir brent ned av en utkommandert mobb: Hvorfor skulle det være så utenkelig at Hizbolla vil senke de Norske MTB`ene?

Våre MTB`ers luftvern er uadekvat i forhold til trusselen. Hvorfor har ingen fagmilitære tatt sitt ansvar alvorlig og snakket politikkerne til rette?
Er det fordi man tenker karriære og vil vise at man "tar politiske signaler"?
Eller er det misforstått militær lojalitet?

Og nå når man på Øvre Hold faktisk har til hensikt å sende Norske militære styrker ut i strid: Er det ikke snart på tide å innsette noen forsvarspolitikkere som ikke har bakgrunn som militærnektere og pasifister?
Husk at hippiens tilnærming til militærpolitiske spørsmål er preget av likegyldighet i beste fall.
Eller antipati i verste fall.

Norge har lenge hatt ett politisk klima der det omtrent har gått sport i å ikke ha greie på noe som har med det militære å gjøre.

Mange flinke mennesker har gjordt seg en karriære på "fredshissing". Til og med godt betalte og respekterte karriærer. Men det må da kunne la seg gjøre å finne en gammel yrkesmilitær rådgiver for det rent militært praktiske?
Militære feilvurdèringer kan fort koste dyrt i menneskeliv for Land og Folk.

Å sette kvinner med pasifistisk filosofi i forsvarsrelaterte politiske posisjoner (for dermed å usynliggjøre koblingene til pasifistmiljøene) er ett billig triks.

Forsvarspolitikken egner seg ikke til hausting av billige politiske poeng i Den Norske Innenrikspolitiske Andedammen.
Til det kan konsekvensene av en feil bli så altfor store.

Hvem vil egentlig ofre livet p.g.a. at politikkere skal sikre seg taburetter?

Vurdert til: av 7 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende