HITTIL OG LITT TIL
MODERASJONEN I NORGE
Vi oppsummerer Norges viktigste moderate parti.
Norges gamle politiske kjempe sliter i sin nye og selvvalgte rolle som landets eneste parti som fører en sosialliberalistisk politikk.
Partiet som bryr seg mest med de nære ting; og som kanskje blir den store outsideren ved det neste stortingsvalget?
Norges egentlige sosialdemokratiske parti; men partiet vil neppe bryte sperregrensa til tross for endel potensiale for proteststemmer.
Bøndenes eget parti. Fair enough. Lever og dør med den norske bondestanden; og det ser vel heller mørkt ut.
Sosialdemokrater som selv insisterer på at de er sosialister; noe jeg personlig tror at de vil tape mange stemmer på.
Partiet som insisterer på at de er verdikonservative, men som har det mest radikale partiprogammet i Norge i dag.
Demokratiske sosialister som liker å posere som kommunister; sikkert for å få bli invitert til fester med kommunister i utlandet.
KYSTPARTIET: ETT SENTRUMSPARTI FOR MODERATE NORDMENN?
En norsk kystfisker er en opprører kun i kraft av sin eksistens.
Som ett irriterende rusk i øyet på Norges mektige oljelobby har kystfiskeren motarbeidet oljeutvinning i de kystnære havområdene av nasjonen vår i flere 10-år nå.
Tro endelig ikke at denne motstandskampen har vært uten kostnader for kystfolket.
Kystfiskerstanden har, lik den norske bondestanden, fått erfare den høge prisen som er knyttet til det å utfordre mektige kapitalinteresser og politiske maktinteresser.
Etter en lavintensiv, men til gjengjeld langvarig, økonomisk krigføring er det nå svært lite tilbake av den engang så stolte norske kystfiskerflåten.
Så ser vi da også at ringen nå er sluttet, og at de politiske og økonomiske seierherrene iverksetter sin omstridte seismikkskyting i det høga nord.
Snart har Norge nok en oljesmurt pengemaskin i full drift; en maskin som vil skape enda mer penger som landet uansett ikke kan ta i bruk på grunn av handlingsregelen.
Som en sterk motstander av oljeutvinningen i nord er Kystpartiet troverdige i miljøspørsmål.
Kystpartiet har videre som det eneste parti ved Venstres side forkastet det skrekkelige datalagringsdirektivet.
For meg personlig er kampen i mot datalagringsdirektivet vurdert som så fundamental for vårt nasjonale demokrati, at jeg av denne grunnen alene aldri kan stemme på noe annet enn ett parti som raskt og klart tar fullstendig avstand i fra å gjenskape DDR i Norge anno 2008.
SOSIALISTISK VENSTREPARTI: DEN RØDE FARE?
Alle politiske parti i Norge legger seg erfaringsmessig til en praktisk politikk som befinner seg atskillig til høyre for hva partienes retorikk skulle tilsi.
Sosialistisk Venstreparti er i så måte ikke noe unntak fra regelen.
Akkurat som Arbeiderpartiet er Norges egentlige sosialliberalistiske parti, så er videre SV landets egentlige sosialdemokratiske parti; når vi da holder de uetablerte minipartiene utenfor diskusjonen vel og merke.
SV kommer etter all sannsynlighet til å bli straffet av sine egne kjernevelgere ved det neste stortingsvalget, og strengt tatt så har dette partiet fortjent straffen også.
Stoltenberg-alliansens politikk smaker bittert av klassesvik.
Norges egentlige sosialistiske parti Rødt vil antageligvis overta mange tidligere SV-stemmer.
I Norge er alle seriøse politikere tilhengere av demokrati.
Kun bygdeorginaler og maktglade tullebukker vil ha diktatur i landet.
Sosialistisk Venstreparti minner meg i retorikken mye om Einar Gerhardsen og hans demokratiske styre.
SV er egentlig norske sosialdemokrater.
De også.
SENTERPARTIET: PARTI UTEN INNHOLD?
Senterpartiet lever opp til navnet sitt.
Senterpartiet er det definitive politiske sentrum innad i norsk politikk.
Hva mener egentlig Senterpartiet, og hva er dette partiet villige til å kjempe en politisk kamp for?
Jeg har store problemer med å gi noe fyldig svar på dette, og lar kommentarfeltet stå åpent for den som måtte vite bedre.
Kanskje noen tips kan innhentes på Senterpartiets hjemmesider?
Senterpartiet er opptatt av rammevilkårene for det norske landbruket, og dette partiet er videre opptatt av det å opprettholde ett fortsatt norsk Nei til EU med stor N.
Begge disse to fanesakene er to sider av den samme medaljen.
Den norske bondestanden reduseres i hurtig tempo år for år, og slik har det vært lenge i landet.
I synkron takt med bondemannens ferd til historiebøkenes verden, har også det partiet som før i tiden faktisk rett og slett kalte seg for Bondepartiet også gradvis tatt stegene i retning av å forsvinne.
Når bøndene forsvinner så dør Senterpartiet litt mer for hver dag.
Jeg makter ikke helt å bli sint på Senterpartiet, for bøndene er nå desperate; og bondestanden trenger virkelig ett parti som taler deres sak der alle de andre etablerte partier later til å ønske bondemannen både ut av øye og ut av sinn.
Senterpartiet er nok det parti i Stoltenberg-alliansen som kommer til å bli minst straffet av sine egne kjernevelgere for den sittende regjeringens mange løftebrudd.
For hvem andre skulle bøndene egentlig ha samarbeidet med?
Fremskrittspartiet og Høire?
DET NORSKE ARBEIDERPARTI: DEN FALLENDE KJEMPEN?
Arbeiderpartiet: Smak på navnet.
For ett vakkert og talende navn det er; og så sårt og intenst Norge kunne trengt ett politisk parti som brydde seg om det norske arbeiderfolkets interesser.
Merkelig nok har vi i Norge ikke lenger ett eneste etablert politisk parti som er merkbart opptatt av hvordan den arbeidende kvinne og mann egentlig har det i landet vårt; eller ett eneste etablert parti som på noe som helst vis er synlig opptatt av hva arbeiderfolket måtte mene om det ene eller det andre.
Vi ser at skvaldreklassen gjør sitt aller beste for å stigmatisere den norske arbeiderklassens personlige vaner og deres hverdagslige bekymringer; og der jobbes nå videre intenst og inderlig fra øvrighetens side med det å få sabotert arbeiderklassens kanskje fremste kommunikasjonskanal, som er bloggingen.
Den stadig mer marginaliserte norske arbeiderklassen reagerer nå omtrent som urbefolkninger flest i verden: med sinne og bitterhet.
Når man er bitter og sint er ikke alltid det rasjonelle den mest påfallende egenskap vi utviser i tanke og handling.
Sånn er det bare med den saken.
Arbeiderpartiet virker anno 2008 mest opptatt av utenrikspolitikk og velferden for arbeiderklassen globalt; noe som absolutt er en edel tanke men likevel en heller lite egnet strategi til å skaffe partiet nye velgere.
Alle korrupsjonsskandalene vi har erfart opp gjennom årene i U-hjelpen generelt, men kanskje aller mest den offentlige fortielsen og hemmeligholdelsen av de nevnte skandalene, har bidratt til at å kjempe politisk for økt U-hjelp ikke lenger er en vinnersak for AP nå; men heller er blitt til det stikk motsatte.
Mislykket U-hjelp og forsøk på hemmeligholdelse av mislykket U-hjelp kan faktisk ikke skyldes på Fremskrittspartiet.
Dette forstår arbeiderfolket, selv om skvaldreklassen ikke gjør det.
Knefall for terrorisme og selvforherligende verbal glansvask har heller ikke skaffet AP nye venner iblandt arbeiderklassen.
Dette er en hån mot arbeiderklassens intelligens.
Stoltenberg-alliansen har hittil gjordt fint lite i retning av å gjøre ende på den typisk norske semi-korrupsjonen og dette fakta har heller ikke gått arbeiderklassen hus forbi.
De rike er rikere nå enn under selveste Kjell Magne Bondeviks vanstyre; og undersøk gjerne selv om denne påstanden medfører riktighet.
Er dette fakta eller fiksjon? Jeg kjenner meg på sikker grunn.
Kristenmannsterging har nok heller ikke skaffet AP mange nye venner.
Det er all mulig grunn til å advare mot den stadig voksende fremmedfrykten i landet vårt; men denne ytterst irrasjonelle frykten dempes slett ikke ved å gjøre Norge om til en internasjonal fristad for alle verdens frittgående voldsmenn, allverdens krigsforbrytere og andre kriminelle.
Den oppgitte trettheten og bitterheten vi nå erfarer iblandt Norges arbeidende befolkning, kan ved neste stortingsvalg gi seg utslag i tidenes høyrebølge; noe jeg finner det alldeles tragikomisk å se.
Arbeiderklassen vil straffe Arbeiderpartiet med å skyte seg sjøl i foten.
Bitterheten fanges godt opp av Frode Larsen i minipartiet Sosialdemokratene.
Stem heller på Sosialdemokratene enn på Fremskrittspartiet dersom målet er å straffe Arbeiderpartiet.
Da blir forkastelsen rettet i mot Bygdø-eliten i AP, og ikke rettet i mot den sosialdemokratiske ideologi.
Gjett hva som ville svi mest?
PENSJONISTPARTIET: DEN NYE VINEN?
Pensjonistpartiet er ett verdikonservativt sentrumsparti som har tatt opp tråden der Kristelig Folkeparti slapp.
Mens Kristelig Folkeparti har valgt å tevle med Fremskrittspartiet i å bli Norges nye reaksjonære og tragikomiske sirkus, så ser vi at Pensjonistpartiet konsentrerer seg om de nære ting; om det å gjøre hverdagen bedre for folk flest i landet vårt.
Pensjonistpartiet burde ha ett bra potensiale til å sprenge sperregrensa i neste stortingsvalg; spesielt siden det nå for tiden ikke er ett eneste ett av de etablerte parti som taler pensjonistenes sak på tinget, eller som taler de trygdedes sak generelt for den del.
Ikke glem at dette partiet eksisterer når du skal stemme ved stortingsvalget.
Det er faktisk (til tross for navnet) ett fint parti.
CRIME MOONING
To voksne og tilregnelige menn på 18 og 20 år har nylig tilstått å ha påsatt over 20 branner i Haugesund.
Min empiri i forhold til den norske rettspleien tilsier at disse to pyromanene er ute av arresten igjen innen toppen et års tid.
Pyromanene unnslipper utvilsomt erstatningsplikten for sitt skadeverk.
Og de to kan raskt ta opp igjen sin gjerning der den ble stoppet.
Det blir forsikringsselskapene som tar utgiftene.
Det er et merkelig rettssystem vi praktiserer her i landet.
Det er ofrene som blir ignorert og som må betale økonomisk for krimmen; og dette skjer mens lovbrytere som har begått alle slags varianter av nidingsverk skal tas vare på av det offentlige, og alltid gå gjennom en såkalt "rehabilitering" som ikke fungerer.
Seriepyromanene får ubetalt mye penger gjennom offenlige støtteordninger når de kommer ut igjen fra fengsel også.
De to brannstifterne vil garantert få dekket hele husleia si og alle sine utgifter til mat og drikke; og det blir gjennmført uten at de to kriminelle deretter blir avkrevd ett minimum av arbeid som gjenytelse, slik som vi andre borgere i Norge.
Og ironisk nok så får pyromanene deretter støtte til å betale brannforsikringen sin også.
Alt dette blir dekket av skattepengene som arbeiderklassen jobber for.
En voldtektsmann, en massemorder, en psykopatisk voldsmann, en terrorist, en Adolf Hitler, en Jack the Ripper, en seriepyroman… Alle disse vil ha enkelte menneskelige trekk.
Vi alle har en Mr. Hyde inni oss.
En skyggeside.
Potensialet til overgrep og maktmisbruk rettet i mot andre ligger innebygget i alle mennesker, men dette fakta er ikke mye til forsvar for den frie kriminalitet i samfunnet, men snarere et svært godt og rasjonelt argument for å innta det motsatte standpunktet.
Alternativet til rettsstaten er enten et lovløst samfunn der alle gjør som de selv vil.
Menneskets natur tatt i med i betraktningen, så kan det rettsløse samfunnet aldri bli vellykket i større menneskegrupper.
Da forteller all historisk empiri oss at vi får ad hoc lynsjing uten basis i lov og rett.
Lynsjig vil alltid favorisere de sterke og rike, og lynsjing gir aldri noen vanlige mennesker rèell rettsikkerhet.
Hekseprosessene i middelalderen var et resultat av en slik tenking.
Den utstrakte bruk av lynsjing i blant annet USA i førkrigstiden også.
Den rørende offentlige omsorgen vi nå ser i forhold til alle slags varianter av nidingsverk, står i en skrikende kontrast til omtanken for landets syke og pleietrengende eldre.
Arbeiderklassen i Norge reagerer gjerne på dette vanstyret med å føle seg fremmedgjordte.
Mange mener at myndighetene nå selv har vendt ryggen til de arbeidende menn og kvinner i Norge.
YTRE STYRBORD
En oppsummering av situasjonen på Norges politiske styrbord.
Fremskrittspartiet.
Fremskrittspartiet er Norges ytterste høyreparti som er verdt å nevne.
Dette beviser at Norge er ett flott og skikkelig land, for sant og si er Frp relativt snille til å være på ytre høyre fløy i det politiske landskapet.
Dette understrekes ved at da Le Pen i fra ytre høyre ving i Frankrike sendte Fremskrittspartiets daværende formann Carl i Haven sine gratulasjoner med ett godt valg, ja, så reagerte Carlemannen med irritasjon og avvisning på Le Pens tilnærmelser.
Fremskrittspartiets medlemmer ser slett ikke på seg sjøl som ekstreme, men det er likevel slik dette partiet blir oppfattet i andre nasjoner ute i Europa.
Min største bekymring i forhold til dette parti er freppernes aparte syn på økonomiske spilleregler; samt dette partiets ukritiske holdninger til privatisering av offentlig sektor uten noen foregående konsekvensanalyser.
Høyre.
Høyre skulle egentlig fungert som Norges verdikonservative og liberale alternativ.
Alle ekte demokratier har ett parti som er liberalt både i økonomisk forstand og mer personvernsmessig.
Min oppfatning av Høyre er at dette partiet har lagt seg så tett opp til politikken til Fremskrittspartiet at Høyre rett og slett ikke lenger har noen egen plass å utfylle i norsk politikk.
Venstre er erstatteren for Høyre hva angår den økonomiske og personvernsmessige biten av høyrepolitikken, men Venstre er likevel ikke verdikonservativt.
Venstre.
Sosialliberalismen er ikke lenger representert ved partiet Venstre i Norge.
Det nermeste man i dag kommer sosialliberalisme i Norge er muligens Arbeiderpartiets politiske praksis.
Venstre har en utpreget liberal politikk både i økonomisk og personvernsmessig betydning av ordet.
Kanskje vil Venstre fylle igjen tomrommet etter Høyre, og med det utvikle seg litt mer i verdikonservativ retning enn den politiske hovedkonkurrenten sin Dlf?
Tiden vil vise om høyredreiningen til partiets leder Lars Sponheim gir politisk uttelling for Venstre ved vårt neste stortingsvalg.
Kristelig Folkeparti.
Jeg kan selvsagt ta feil, men jeg tror at Krf vil få slite svært med at partiet tilkjempet seg statsministerposten under regjeringene sammen med Høyre og Venstre.
Som statsminister sitter man som menneske og som parti som galleonsfigur for alle de usosiale politiske vedtak som gjennomføres.
Og usosial politikk var ikke akkurat mangelvare under regjeringene Bondevik I og II.
Vi ser altså en gjennomført høyredreining innad på den borgerlige siden i norsk politikk.
Og dette fakta burde vi heretter ta med oss i våre strategiske analyser før valget på en ny regjering.
DEFINISJONEN AV TIGGING
Definisjonen av tigging er ikke så selvsagt som man kanskje skulle tro.
Sitter rettssubjektet i ro og forholder seg taus og sveiver på ei lirekasse for eksempel, så er rettssubjektet en næringsdrivende spillemann.
Løper rettssubjektet etter folk og drar dem i tøyet og bruker ett truende og kommanderende språk for å avkreve tilfeldige forbipasserende arbeidsfolk på vei til bussen penger, så er rettssubjektet definitivt en tigger.
Og midt i mellom er der mye nyanser.
Hvordan skal vi definere begrepet tigging?
En meningsfull debatt om hvordan vi skal forholde oss til tigging i Norge blir kun en illusjon dersom vi som deltar i den debatten ikke på forhånd har samme oppfatninger av hva tigging faktisk er.
Eller at deltakerne i debatten i allefall forstår hvordan den de diskuterer med oppfatter begrepet tigging.
Hvordan er ditt bilde av tigging?
